Guro Gulstuen Nordhagen (tekst) Kjersti Binh Hegna (foto)

guro@lomedia.no, kjersti.binh.hegna@lomedia.no

27. februar hadde Tahereh Talebi sin aller siste arbeidsdag.

Etter 28 år i Arbeidstilsynet – og ti år på arbeidskontoret før det – var et langt arbeidsliv over.

Med helsa i behold så hun fram til pensjonisttilværelsen. Mer tid med barnebarna. Kanskje endelig skrive boka hun har hatt i seg siden 20-årene.

Men den første tida som pensjonist har vært alt annet enn rolig.

En siste melding

– Jeg har vært lenket til nyhetene og på telefonen med familien i Iran.

På spisebordet i stua hjemme på Nesbru i Asker står blomsterbukettene tett. Kortene som følger dem, bærer alle den samme beskjeden: Kondolerer. 

Midt i blomsterhavet står et bilde av søsteren.

MINNES: Storesøsteren som døde på sykehus i Iran i januar, var en av Taherehs nærmeste, selv om de bodde så langt unna hverandre.

Kjersti Binh Hegna

– Jeg var yngst i søskenflokken. Søsteren som var nærmest meg i alder, hadde jeg kontakt med hver dag. Vi snakket om alt mulig, fra tøys til politikk.

I januar ble søsteren syk og lagt inn på sykehus. Samtidig pågikk protestene i Iran. Demonstranter ble drept og skadd, og mange ble behandlet på sykehus.

– Revolusjonsgarden oppsøkte sykehusene for å finne skadde demonstranter. De lette også på min søsters rom. Dagen etter fikk hun hjerteinfarkt. Hun ble lagt i koma og døde to dager senere.

Tahereh har lovet seg selv å ikke gråte. Likevel brister stemmen når hun forteller om dagen da hun fikk beskjeden. En nevø skrev en kort melding: «Kondolerer.»

Et skjebnesvangert valg

Tahereh har ikke vært tilbake i Iran siden 1986. Søsteren hun nylig mistet, var den som hadde besøkt henne mest fra Iran.

– Det gjør meg vondt. Men årsakene til at vi bestemte oss for å flykte, er fortsatt veldig reelle. Det handler om prinsipper. 

Hun vokste opp i byen Rasht, nord i Iran.

– Jeg elsker byen min.

Barndommen var trygg. Hun beskriver seg selv som glad, sprudlende og kanskje litt bortskjemt.

Allerede på ungdomsskolen blomstret samfunnsengasjementet. Hun skrev et innlegg om forholdene på skolen og fikk det publisert i en nasjonal ungdomsavis, og det ble bråk.

Da hun ble eldre, begynte hun å studere og fikk jobb i kommunen. Så kom den islamske revolusjonen i 1979. Livet endret seg raskt.

– Du kunne ikke være uberørt da regimet viste sitt sanne ansikt.

Kvinner måtte begynne å bruke hijab.

Musikk, dans og mye som kunne bringe glede ble forbudt. Og noen, blant annet henne som hadde en mann fra rik familie, mistet jobben. Mannen hennes drev en klesbutikk ved siden av IT-studiene og fikk ikke vitnemål uten først å delta i krigen mot Irak.

Til slutt bestemte de seg for å flykte.

Han først, og så skulle Tahereh og datteren komme etter gjennom familiegjenforening. Først måtte han komme seg over grensa til nabolandet via fjellet. Hvis det ble oppdaget at han skulle flykte, kunne han blitt arrestert.

Reisen gikk ikke som planlagt. I ti dager visste hun ikke om han levde.

– Da telefonen endelig ringte, ble jeg kjempeglad. Men gleden stoppet brått. Mannen som skulle hjelpe ham videre, hadde tatt pengene hans og var borte.

Hun måtte reise etter, og den lille datteren på to måtte bli med. På grensa ble hun stoppet. 

– Jeg måtte lyve for å beskytte oss, men da kunne jeg heller ikke dra tilbake og vente på familiegjenforening.

Derfor måtte også Tahereh flykte.

NYE BORGERE: Tahereh og datteren Melody ble tatt bilde av i lokalavisa da de bodde på et pensjonat i Hurdal. Hun var en av få flyktninger der som kunne snakke litt engelsk med journalisten.

Privat

«Welcome to Norway»

6. september 1986 landet flyet på Fornebu. Dette året kom omkring tusen iranske flyktninger til Norge.

– Jeg husker at jeg så ut av vinduet. Alt var så grønt og vakkert.

Alle de andre passasjerene gikk først ut og gjennom passkontrollen. Til slutt sto bare de iranske flyktningene igjen.

Politibetjenten lukket vinduet og forsvant. Tett i tett sto 10–12 iranere og ventet inne på et lite avlukke. Etter en stund kom en politimann og en politikvinne ut.

Familiene ble tatt inn én etter én. Så kom ordene hun husker så godt.

«Welcome to Norway! Do not be afraid. We will not deport you».

Utålmodig etter å bidra

Familien ble sendt mellom ulike mottak før de til slutt kom til Bærum.

Tahereh var utålmodig.

– Jeg ville jobbe.

I 1988 fikk hun praksisplass ved arbeidskontoret i Asker og Bærum. Kontoret hadde nettopp tatt i bruk datamaskiner, og hun skulle være med å registrere arbeidssøkere og ledige jobber digitalt. Hun jobbet raskt. Produktiviteten økte.

Etter tre måneder fikk hun fast jobb. Men det var ikke bare lett. 

– Som en person med en annen bakgrunn må du jobbe mer. Du har mer å bevise.

Hun jobbet i over to år som saksbehandler, men med stillingstittel og lønn som kontorfullmektig. 

– Jeg behandlet flere saker enn mange av kollegene mine.

Til slutt sa hun ifra.

– Jeg fikk høre at jeg ikke var kvalifisert til å bli saksbehandler. Da sa jeg: Ok, da jobber jeg bare som kontordame fra nå. Da ble det kaos, ler hun.

Da hun søkte seg videre, fikk hun fort mange tilbud. 

Kjersti Binh Hegna

Med nye øyne

I 1998 begynte hun i Arbeidstilsynet i Oslo. Der fikk hun en helt ny rolle. Hun ble ansatt i en prosjektstilling som skulle jobbe spesielt med minoritetsspråklige ansatte og arbeidsgivere.

– Arbeidstilsynet hadde skjønt at når de skulle møte folk med ulik bakgrunn, måtte de også ha inspektører de ansatte kunne kjenne seg igjen i. Hun var den første inspektøren med ikke-vestlig bakgrunn i etaten.

På tilsyn oppdaget hun raskt hvor store kunnskapshullene kunne være. Spesielt mange arbeidstakere med innvandrerbakgrunn visste ikke hva et verneombud var.

– De var også ofte redde for oss. De trodde vi var ute etter å ta dem.

Hun måtte jobbe annerledes. Snakke med ansatte uten ledere til stede. Bygge tillit. Samtidig så hun forbedringspotensial også internt.

– Jeg kunne høre i lunsjen at folk brukte ord som «pakkis» og «neger». Det dreide seg om holdninger og bevissthet. 

I dag er arbeidet hun var med å starte, en etablert del av etaten. Gjennom et langt arbeidsliv har hun sett hva som fungerer – og hva som ikke gjør det.

– De største utfordringene i arbeidslivet i Norge, er at det ikke settes av tid til å jobbe med arbeidsmiljø. Der de faktisk prioriterer det, ser vi mindre sykefravær og mer tilfredshet. Det er ikke tilfeldig.

Hun mener også at mye av innsatsen i arbeidslivet treffer feil. At det er for mye fokus på arbeidslivskriminalitet.

Og at flere arbeidstakere – særlig med innvandrerbakgrunn – heller trenger kunnskap og veiledning.

– Mange kjenner ikke loven og vet ikke hvilke plikter og rettigheter de har. Hvis de ikke vet hva et verneombud er, hvordan skal de bruke det?

Et kritisk blikk

Engasjementet hennes er nesten like stort som det smittende smilet hennes.

Kort tid etter at hun begynte i Arbeidstilsynet, ble hun spurt om å ta et verv i fagforeningen.

– Jeg sier sjelden nei!

I over 20 år har hun hatt ulike verv i Norsk Tjenestemannslag (NTL) i Arbeidstilsynet. Aller sist som leder for tilsynsavdelingen nasjonalt.

– Jeg har alltid brydd meg om arbeidsmiljøet og kollegene mine.

Samtidig har hun alltid hatt et sterkt engasjement for solidaritet. Før krigen i Iran brøt ut i januar, var det protester og streiker i store deler av landet. Samtidig slo myndighetene hardt ned på demonstrantene, arbeidere og faglige aktivister.

– Arbeidere ble fengslet for å stå opp for rettighetene sine. Det er helt grunnleggende rettigheter.

Hun mener fagbevegelsen burde vært tydeligere.

– De kunne bare lagt ut en melding. Vist støtte. Sagt at dette ikke er greit.

Hun trekker fram eksempler som har gjort spesielt inntrykk.

– Sykepleiere og leger som hjelper skadde demonstranter, blir arrestert.

– Dette handler om solidaritet.

NYGIFTE: Tahereh sa ja til sin Jahanzad allehelgensdagen i 1980. De hadde vokst opp sammen og hadde endelig overbevist familien hans om at det skulle være dem. Både vielsen og festen hadde de hjemme i stua. Seks år senere flyktet fra de landet og har ikke sett seg tilbake.

Privat

Den sterkeste gjenforeningen

På mobilen har hun et bilde av seg selv og mannen.

– Vi er fortsatt forelsket, sier hun og lyser opp.

De to vokste opp sammen, og familiene var nære venner. Han bodde i samme gate, og hun kunne ofte se ham sitte på balkongen.

– En gang spurte jeg om han var alene. «Nei», sa han. «Du er med meg.»

Hun ler litt. Kanskje det var der det begynte.

Men hun visste ikke hvor mye han betydde for henne. De var mye sammen. Gjorde lekser, hang med venner, alltid side om side.

Så flyttet han.

En ny følelse tok plass i kroppen hennes.

– Jeg savnet ham. Jeg skjønte det ikke helt, men jeg ble trist av å ikke ha ham der.

Ett år senere møttes de igjen. Tilfeldig, på en ungdomsklubb i hjembyen.

– Da jeg så ham, begynte jeg å gråte. Siden har vi vært sammen.

Foreldrene hans var skeptiske. Kanskje var det bare en ungdomsflørt, tenkte de. Men det gikk aldri over. Midt under krigen giftet de seg. De mange fotoalbumene vitner om et langt liv fylt av kjærlighet.

31. oktober 2025 feiret de 45 års bryllupsdag.

UNGE OG LOVENDE: Musikk har alltid vært en felles interesse for Tahereh og Jahanzad. Helt siden de var unge har de spilt og sunget sammen, og i Norge har de underholdt mange med iransk musikk. Hjemme i Asker har de keyboard og mikrofon stående i stua.

Privat

Ikke ferdig her

Etter tilsyn på flere tusen arbeidsplasser er Tahereh stolt av jobben hun har gjort i Arbeidstilsynet.

– Jeg mener Arbeidstilsynet gjør en veldig viktig jobb.

Pensjonisttilværelsen betyr likevel ikke at hun er ferdig. Hun har allerede opprettet en Facebook-side for foredragsvirksomhet. Erfaringene hun sitter med, føler hun det er behov for å dele. 

Og kanskje kommer boka.

Men hvis hun skal skrive den, må hun kunne være helt ærlig. 

– Jeg er fortsatt litt usikker på hvor mye jeg kan skrive, mest med tanke på familien min i Iran.

Hun håper fortsatt å kunne reise tilbake en dag.