merete.jansen@lomedia.no, ole@lomedia.no
– En skamplett for Norge!
Øystein Eriksen (59) humper rundt på krykker blant frodige jordbærplanter i egen hage i Sandefjord. Han snakker ikke om plantene eller bærene, men om dem som ansetter utenlandske plukkere til å høste inn de røde fristelsene.
– Måten de behandler arbeiderne på, ...
Gjennom et langt arbeidsliv har Eriksen sett mye han ikke har likt. Én sak har fått spesielt stor oppmerksomhet: Da han som hovedverneombud i Arbeidstilsynet var med på å varsle mot ledelsen, og direktøren endte med å fratre i januar i år.
Men allerede i sin første jobb som kokk på en av de mer kjente restaurantene i Oslo på 80-tallet, stilte han på sjefens kontor med klare krav: Her skulle man lønnes for det antall timer man faktisk hadde jobbet.
– Det var et forferdelig sted. Første måneden skjønte jeg ikke hvorfor jeg fikk altfor lite lønn. Andre som jobbet der sa at sånn var det for alle, ingen fikk betalt for alle timene sine.
Sammen med en svensk kollega troppet Eriksen opp hos sjefen og sa at dette fant de seg ikke i.
– Til slutt skrev han ut to sjekker og kastet dem på gulvet.
De plukket opp sjekkene og sluttet på sekundet.
Fristende å slamre igjen døren
Også i Arbeidstilsynet, der han har jobbet siden 2007, har det innimellom vært fristende å slamre igjen døren bak seg. Spesielt har han kjent på mye frustrasjon som tillitsvalgt og verneombud.
Jobben som inspektør har imidlertid vært både spennende og givende.
– Noe av det fine er at man føler at man gjør en forskjell for arbeidsfolk.
Det opplevde Øystein Eriksen blant annet i forbindelse med kontroller på Plaza hotell og restaurant.
– Det ballet på seg med ulike pålegg som ikke ble etterlevd. Til slutt ble det noen hundre tusen i tvangsmulkt og nesten stans av hele hotellet.
Etter at han skiftet stilling og kom inn i enheten for arbeidslivskriminalitet, a-krim, har Eriksen brukt mye tid på å avsløre skurker innen bygg og anlegg. Spesielt mye krefter har gått med til å avdekke metodene til et latvisk selskap som bygde dyre, laftede hytter.I nesten tre år spanet han og en kollega på arbeiderne, og fra bilen og andre utsiktspunkt hadde de full kontroll over hva som ble gjort, hvem som var på jobb og hvor lenge.
– Når vi ba om listene over arbeidstid for hver enkelt, så vi at de ikke stemte med våre observasjoner.
I 2020 ble firmaet anmeldt, og saken skulle normalt gått for retten i vår, men Eriksen har fortsatt ikke hørt når det skjer.
– Saken blir nok henlagt. Det trengs mer dedikerte ressurser fra politi og påtalemyndighet. Man blir ganske frustrert!
AVSTANDSFORHOLD: For tiden deler Øystein Eriksen bolig med en fetter. Vivian, som han omtaler som samboer, bor i Tromsø. Han håper de snart kan ha tilhold i samme by.
Ole Palmstrøm
Cowboy uten hest
På et bord i skyggen fra en parasoll, ligger den første boken i serien om westernhelten Morgan Kane, «Uten nåde».
Eieren har selv et snev av cowboy over seg, der han trasker rundt i jeans og rutete skjorte. Hjulbeint som om han skulle ha tilbrakt store deler av livet på hesteryggen. Riktignok bare på ene siden etter en fersk operasjon, der venstrebeinet er rettet ut ved hjelp av en plate og åtte skruer. Det høyre står for tur.
Som en ekte cowboy trives han under åpen himmel. Ikke bare på jakt, men også når han er hjemme. Opp en trapp fra gressplenen, på balkongen i andre etasje, står en seng med flere madrasser og tykke dyner.
– Det der er egentlig soverommet mitt.
Her tilbringer han de fleste nettene, også på vinteren. Han påstår til og med at det er da det er best å ligge ute.
– Når gradestokken viser minus 10 til 15, er luften deilig. Det er bare å ha på seg et ekstra lag og lue, så fryser man ikke.
Mer plagsomt, er det med alle skjærene og kråkene som for tiden vekker ham på natten. Så nå sover han inne en periode.
Ville først gå i farens spor
Det hvite trehuset ligger i Sandefjords beste strøk, der hvor de velstående hvalfangerne slo seg ned på 1800-tallet.
Eriksens litt mer beskjedne bolig ble ført opp i en av hagene langt senere. Da han overtok, måtte han gå hardt til verks mot tette, høye hekker av tuja.
Området står uansett i sterk kontrast til stedet der han vokste opp, på Vesterøya noen kilometer unna.
– Det var «på landet», konstaterer Eriksen.
På høsten plukket barna poteter på jordene til bonden som eide området, for å spe på familieøkonomien. Og det trengtes. I de fleste familiene jobbet far på Framnæs Mekaniske Værksted, mor var hjemmeværende. Selv så Eriksen lite til faren som var sveiser.
– I løpet av de første ti årene var han kanskje hjemme i til sammen ett år. Han og broren jobbet på anlegg rundt i landet, der det var bedre betalt.
– Vi hadde ikke mye penger, men vi hadde til mat på bordet, og mor sydde klær til oss. Sånn var det hos de fleste.
I en familie med sveisere, platearbeidere og rørleggere, føltes det opplagt å gå samme vei. Men etter ett år på maskin- og mekanikerlinjen på yrkesskole, fant han ut at dette var ikke noe for ham. Det ble i stedet gymnas, deretter militæret og så kokk- og stuertskolen.
Forbildene skuffer
Et stort forbilde i kokkebransjen var Bent Stiansen. Lenge etter at Eriksen selv hadde fått fagbrev, vant han en middag forberedt hjemme av den kjente kokken.
Det var et herlig øyeblikk.
Beundring og ærefrykt gikk imidlertid tapt et par år senere, da Stiansen fikk overtredelsesgebyr på flere hundre tusen kroner fra Arbeidstilsynet. En kontroll avslørte at lærlingene hans hadde jobbet altfor mye overtid.
En lignende skuffelse opplevde Øystein Eriksen da han begynte å jobbe på LOs kurssenter Sørmarka, utenfor Oslo. Man skulle tro at her ble i hvert fall alle lover og regler fulgt, men slik var det langt ifra, forteller han.
Noe av det første han bet seg merke i, var at alle på kjøkkenet hadde midlertidige stillinger.
– Vi jobbet full tid, men så fort det nærmet seg ferietid, ble vi ikke satt opp på vaktlister, så vi var nødt til å ta andre jobber i tillegg.
Med hjelp fra fagforeningen, fikk alle faste stillinger, slik loven krevde.
– Pussig at de ikke hadde orden på dette.
Etter hvert tok Eriksen over som tillitsvalgt og verneombud. Slik ble han selv deltaker på LOs kurs og lærte mye om lov og rett.
Det som til slutt fikk ham til å si opp jobben, var at ledelsen ikke tok grep da det ble avslørt at en sjef stjal fra lageret og solgte videre til de ansatte.
– Jeg kunne ikke jobbe på et sånt sted!
Ta vare på de som sliter
Noe av reaksjonsmønsteret tror Eriksen stammer fra faren:
– Han var opptatt av rettferdighet og at ting skal gjøres riktig. Det å ta vare på de som sliter litt, er noe som har fulgt meg bestandig.
I sitt eget arbeidsliv har Eriksen jobbet mye med reglene om arbeidsavtaler, midlertidige ansettelser og innleie. Som han mener kunne vært enda strengere for å hindre utnyttelse.
– Det er rett og slett en styggedom. En del fra høyresiden mener det er bra for innvandrere og ungdom at det ikke er for strenge regler, for da er det lettere for dem å komme inn i arbeidslivet. Men vi som har jobbet en del med problematikken, ser jo mest utnyttelsesdelen.
Varsling mot Arbeidstilsynet
Arbeidstilsynet har vært en spennende arbeidsplass for en med en slik innstilling til livet. Men også der så han etter hvert et behov for å rydde opp. Sammen med de andre ansattrepresentantene i Arbeidsmiljøutvalget (AMU) varslet han mot øverste ledelse. Noe som etter hvert førte til at direktøren gikk av.
Et av punktene i varselet gikk på at klimaet i AMU var så dårlig at det gikk utover helsen til arbeidstakernes representanter. Flere ganger hadde ledelsen grepet tak i problemene, blant annet ved å hyre inn eksterne eksperter, men hver gang skled det ifølge varslerne ut igjen like etter.
Noe annet de påpekte, var følgene av en større omorganisering i 2020. De mente den hadde gitt store og uoversiktlige ansvarsområder, både for seksjonssjefer og verneombud. Dette ble også bekreftet i en rapport fra forskningsstiftelsen Fafo.
– Arbeidsgiver ville ikke høre på oss. Det gikk nok prestisje i den omorganiseringen, sier Eriksen.
Undersøkelsen Fafo hadde gjort sammen med analyseselskapet Menon, viste at 60 prosent av de tillitsvalgte mente de hadde fått redusert innvirkning etter omorganiseringen. Dessuten var HMS-arbeidet i etaten generelt blitt for dårlig, meldte de inn.
– Dette er rart når vi sitter med ekspertisen på alle felt.
I tillegg var det mange ansatte som beskrev en fryktkultur. Som sa de ikke våget å melde fra til egne ledere når noe ikke fungerte, forteller Eriksen.
BAKGRUNN SOM KOKK: Øystein Eriksen er utdannet kokk, og på kjøkkenveggen henger fagbrevet fra 1990.
Ole Palmstrøm
Sterke følelser i sving
Det toppet seg for Eriksen da han var på vei til Trondheim og en av de årlige samlingene for alle etatens ansatte.
– Jeg sitter på toget og får en e-post … Faen!
Det kommer et lite hikst og en snufs før han klarer å fortelle videre.
E-posten handlet om at en ansatt som kollegene fryktet, også var ventet på samlingen. En person som flere opplevde som truende og som de ikke ønsket å være nær.
Eriksen kontakter direktøren for å høre hva hun vil gjøre med saken. Men han opplever at hun bagatelliserer hele situasjonen.
– Hva faen gjør jeg nå, tenkte jeg.
Stemmen skjelver igjen når han fortsetter:
– Skal jeg kreve stans av hele samlingen med 700 deltakere? Jeg står alene oppi dette, det er forferdelig tungt.
Det endte med at et vekterselskap ble leid inn for å holde unna denne ene kollegaen.
– For min del ble hele samlingen forferdelig, jeg var nesten ikke til stede. Orket ikke.
Forholdet til direktøren ble også veldig anstrengt etter denne hendelsen.
– Hun pratet ikke med meg på over et halvt år, selv om vi ofte satt i de samme møtene.
– Er du et følelsesmenneske?
– Veldig, ha ha. Og det har jeg blitt mer og mer med årene.
– Hva blir du rørt av?
– Varslingssaken har jo gått veldig inn på meg. Og når jeg sitter og hører på musikk, er det ofte tårene renner. Det samme hvis jeg ser på romantiske filmer og julefilmer. Hovedpersonen er litt underdog, men så ender det godt. I Love Actually, for eksempel.
Samboer langt unna
Øystein Eriksen omtaler seg som samboer, men den eneste han deler hus med nå, er en fetter. Den andre delen av samboerskapet holder til i Tromsø. Det er omtrent to år siden Vivian ble kjæresten hans, men de har kjent hverandre veldig mye lenger og møtt hverandre i ulike sammenhenger. Blant annet som kolleger og som tillitsvalgte.
Det aller første møtet skjedde da Vivian skulle kjøpe en hundevalp av Øystein i 2013. Etter hvert jobbet de begge i Arbeidstilsynet, han som inspektør og hun som jurist. Men det var først da de begge hadde tillitsverv, at de begynte å møtes regelmessig, på møter og kurs.
– Plutselig skjedde det ett eller annet, smiler han fornøyd.
Nå er det en ny hund på gang, men denne gangen skal de eie den sammen. En toller som også kan være med på jakt. Mange piler peker i riktig retning, men:
– Vivian kunne jo bodd litt nærmere, da!
