merete.jansen@lomedia.no
D en ene hånden hviler på gassen, geværet ligger fastspent på sleden sammen med store mengder utstyr beregnet på forskning. Som så mange ganger før styrer Stein Tore Pedersen scooteren innover en dal dekket av is og snø. Sju år har gått siden han begynte i denne jobben.
Kollega Jarl Pedersen (70) har fartet like mye omkring i sine til sammen 40 år på øygruppen i polare strøk. Ingen av dem kom dit med planer om å bli værende særlig lenge.
Første gang den eldste av de to satte sine bein på Svalbard, var i mars 1976. Han var nettopp ferdig med førstegangstjenesten og var blitt tipset om at det var mulig å få seg et kort engasjement hos gruveselskapet Store Norske.
For nesten 20 år yngre Stein Tore sin del handlet det i første omgang om å få oppleve «eventyret». Han var lei av studiene ved Landbrukshøyskolen på Ås, der han følte at han satt og flyttet på og fylte ut papirer.
– Jeg kjedet ræva av meg, rett og slett!
Da var det noe helt annet å guide turister rundt på scooter på endeløse vidder. Slik kjøring hadde han rikelig erfaring med fra oppveksten i Tana. Første gangen han gjorde det i Arktis, var i 1999.
En del år senere ble de to Pedersene, som ikke er i slekt, begge ansatt ved Norsk Polarinstitutt.
Ønsker å spare naturen
– Jeg er en idealist, sier Stein Tore Pedersen.
Han sikter da til interessen for å ivareta klimaet og unngå at forskningen han bidrar til, setter for store avtrykk i naturen.
På pulten foran seg forbereder han 20 viltkamera. Disse skal brukes i studier av hva som skjer når kadavre av reinsdyr legges ut i naturen. I forkant har forskerne tatt over 70 miljøprøver av kadavrene.
Pedersen gjør også klar 80 lyttebokser som skal brukes til å overvåke rypebestanden på Svalbard. De tar opp lyd hvert tiende minutt. Lyd som deretter må samles inn og analyseres. Så langt har innsamlingen nådd 25 Terrabytes. Utstyret får stadig bedre lagringskapasitet.
– Drømmen min er at om mellom ett og fem år, kan vi sette ut lytteboksene i løpet av én dag, la dem stå noen måneder og hente dem igjen i løpet av bare én dag. I stedet for å bruke flere uker av arbeidstiden for å gjøre det samme.
Pedersen er formelt ansatt som forskningsingeniør hos Norsk Polarinstitutt, men jobber utelukkende for et internasjonalt prosjekt som heter COAT, Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra.
– Noe av det jeg er ansatt for å finne ut av, er hvordan vi kan få tak i store nok datamengder uten å bruke masse tid i felt. Altså forstyrre miljøet minst mulig.
GODT UTSTYRT: Våpen må være med når Stein Tore Pedersen skal ut til områdene der han hjelper til med forskning på dyr og natur.
Ragnhild Utne
Har endret syn på forskere
Innimellom er han med ut for å få på plass utstyr for overvåking av ulike dyrearter, men mye av tiden brukes på det tilsynelatende kaotiske kontoret. Hvor Stein Tore Pedersen hevder å ha full oversikt.
I løpet av de sju årene ved Norsk Polarinstitutt, har han endret helt syn på yrkesgruppen forskere.
– Alle mine fordommer mot dem er tilbakevist. Det er et sånn driv hos de jeg jobber med, som du ikke finner noe annet sted enn på fotballbanen!
Sier mannen som ikke kan tenke seg noe heftigere enn fotball. I hvert fall ut fra kontoret å dømme, der veggene er dekket av faner fra Liverpool FC og bilder av sentrale spillere.
Is- og snødekte daler og vidder ser ikke ut til å lokke like mye som da han kom hit som ung mann. Han har uansett fått med seg det meste som er å oppleve. Først i flere sesonger som guide på scooter og isbryter. Deretter som forskningsingeniør.
– Jeg har vært ti-tolv ganger rundt øyene her i båt og kjørt med scooter på kryss og tvers. Jeg har egentlig vært utrolig privilegert, for å si det rett ut. Jeg har sett ALT.
– Det beste er folkene
Lite tydet på at historien skulle bli slik da han sto i flytrappen i 2002, på vei bort fra Svalbard.
– Da sverget jeg på at hit skulle jeg aldri tilbake. Med mindre Sysselmannen som det da het, skulle finne på å ansette meg. Det gjorde de noen år senere.
Mange som flytter til Svalbard, viser til den mektige naturen som en viktig årsak. Pedersen er også glad i naturen, men peker på noe annet som han har satt enda høyere:
– Folkene og atmosfæren i byen. Livet er bra! Det er fordi folkene er så fine og inkluderende at vi er blitt værende så lenge.
Samtidig innser Pedersen at de nok lever i en slags boble, i et samfunn uten arbeidsledige og langtidssyke og så godt som fritt for kriminalitet. Ikke minst er det et supert sted å være barn.
– En undersøkelse for noen år siden viste at barn og unge hadde 54 ulike fritidsaktiviteter å velge mellom. Jeg tror ikke man finner tilsvarende noe sted!
Nå er barna hans store, og uansett må Pedersen og samboeren videre på et eller annet tidspunkt. Da ser han for seg helt andre klimatiske forhold.
– Jeg har sverget på at jeg skal flytte til en plass hvor det er varmt. Nå har jeg «frøsse» i 25 år, så nå tenker jeg det er greit å gjøre noe annet, sier Stein Tore Pedersen.
ROTEROMMET: Kontoret til Stein Tore Pedersen kan se rotete ut for andre, men selv vet han akkurat hvor ting ligger, sier han.
Ragnhild Utne
Den eldre Pedersen
Kollega Jarl Pedersen er også på vei sørover, om ikke akkurat til det vi forbinder med varmere strøk. Sammen med sin kone Sølvi har han nylig kjøpt et hus på Hurum-landet, ikke langt fra Oslo.
Det er 48 år siden første gang han satte sine bein på Svalbard, drevet av lysten på eventyr og et kort engasjement i gruveselskapet. Men det tok ikke lang tid før han møtte Sølvi. Hun er født og oppvokst i Longyearbyen og er nå ansatt på flyplassen der.
I mellomtiden har de begge jobbet på Østlandet en del år, men til sammen har Pedersen tilbrakt nesten 40 år på Svalbard. Han startet altså hos Store Norske, men den lengste ansettelsen har vært i Norsk Polarinstitutt. Først på Østlandet, så her.
Jarl Pedersen forteller at dagens Svalbard ikke ligner mye på det som møtte ham i 1976. Da var det to tettsteder der; Sverdrupbyen, som brant ned i 1985, og Nybyen. Bebyggelsen besto av brakker i tre og noen fåtalls enkeltstående boliger for familier og funksjonærer. Selv delte Pedersen et rom på seks kvadratmeter med en kollega.
– Hvis man var uheldig og gikk ulike skift, var det bare å rømme rommet så den andre kunne sove når man selv hadde fri. Da gikk vi stort sett på Huset og pratet og tok en pils.
Utvikling
Den gang var Huset eneste treffsted, og det fantes ikke butikker. Maten bestilte man med skriftlig rekvisisjon. Tørrvarer kunne man få kjørt hjem en gang i uken, frysevarer hver 14. dag. Melk fantes bare som melkepulver blandet ut i vann.
– Man satte ut et spann med arbeidsnummer på, ulike steder i byen. De ble fylt opp med pulvermelk og kunne hentes igjen senere. Brød måtte også bestilles i forkant og kunne plukkes fra hyllene på bakeriet, forteller Pedersen.
Nå bor han i en enebolig eid av Statsbygg, kan handle mat på supermarked og velge mellom mange spisesteder.
– Det har vært en rivende utvikling! Samfunnet har endret seg radikalt. Nå er vi som en hvilken som helst kommune på fastlandet.
Noe av det positive med endringene, slik Pedersen ser det, er at klasseforskjellene er jevnet ut. Arbeidere og funksjonærer levde tidligere atskilte liv, med svært forskjellig levestandard. Men noe av samholdet synes han har gått tapt.
– Vi var et veldig sammensveiset miljø i Store Norske. Man hadde liksom en gjeng man gikk skift med og som man også var med på fritiden.
NYTT OG GAMMELT: Nybakt pensjonist Jarl Pedersen synes det beste med jobben i Norsk Polarinstitutt har vært ansvaret for fyrene på Svalbard. På Vestpynten står gammelt og nytt fyr side ved side.
Merete Jansen
Værfast noen ganger
Stillingen på Norsk Polarinstitutt fikk Jarl Pedersen høre om fra en tidligere kollega i gruveselskapet. I 1986 begynte han å jobbe med logistikk for forskerne, med ansvar for alt av kommunikasjonsutstyr. I første omgang i Oslo, der instituttet holdt til. Senere ble deler av kontoret og logistikktjenesten flyttet permanent til Svalbard. Harstadværingen var med på lasset.
Det beste med jobben i arktiske strøk har vært ansvaret for fyr- og merketjenesten.
– Det har vært et privilegium å reise Svalbard rundt for å se til fyrene.
Det meste av tilsyn ble gjort på sommeren, med båt og helikopter. Aldri støtte de på utfordringer med isbjørner etter farlige værforhold.
– Vi lå værfast på land noen ganger, men det var på grunn av tåke som kom brått på. Vi hadde som regel med oss telt og utstyr til å overleve i tre, fire dager. Alt har vært «sytalaust», som kompisen min pleide å si.
Øygruppen har til sammen 43 tårn med lykter, i tillegg til en rekke seilingsmerker i sjøen. Før ble fyrlyktene i treverk driftet ved hjelp av gassbeholdere med acetylen som måtte byttes jevnlig. I 2012 startet utskiftingen til mer moderne installasjoner i glassfiber. Solcellepaneler sørger for jevnlig tilførsel av energi til kraftige batteripakker.
Jarl Pedersen synes han har hatt gode år lengst i nord. Men nå er han glad for å starte pendling mellom Hurum og Svalbard, mens han venter på at også Sølvi skal pensjonere seg.
– Det er nok nå. Jeg skal trekke meg stille og rolig tilbake.
