nina.hanssen@lomedia.no, merete.jansen@lomedia.no
jan.erik.ostlie@lomedia.no
4 av 10 ledere vegrer seg for å ta den nødvendige samtalen når medarbeidere sliter, viser en undersøkelse Respons analyse gjennomførte på oppdrag fra Akan.
– Jeg tror mange kvier seg fordi de føler seg usikre på om de vurderer situasjonen riktig, sier Siri Gåsemyr Staalesen, leder av kompetansesenteret som er eid av LO, NHO og staten i fellesskap.
Vanskelig å be om hjelp
For Svein Ivar Skodjevåg (57), forbundssekretær i Norsk Tjenestemannslag (NTL) fram til årsskiftet, ble kontakten med Akan helt avgjørende. Men i ettertid skulle han ønske han hadde bedt om hjelp tidligere. Skammen gjorde dette vanskelig.
Avhengigheten utviklet seg over tid.
– Det begynte i det små. Et glass i sosiale sammenhenger etter lange dager med møter, reiser og mye ansvar. Etter hvert ble det noe annet. Noe mer skjult, forteller Skodjevåg.
I mange år pendlet han mellom familien i Ålesund og hybelen i Oslo. Han hadde permisjon fra jobben som saksbehandler i Nav, for å fungere som tillitsvalgt på nasjonalt nivå. I begynnelsen var det lærerikt og spennende. Men med vervet fulgte også mye stress og ansvar. Han begynte å kjenne på en uro han ikke klarte å håndtere.
– Jeg følte meg mer og mer sliten, men klarte ikke helt å sette ord på det. Alkoholen ble brukt som medisin for å dempe de tunge tankene. Jeg ble god til å skjule min psykiske uhelse.
Det gikk så langt at han ble suicidal.
Før han fikk hjelp: Svein Ivar Skodjevåg da ha ble gjenvalgt som forbundssekretær på NTLs landsmøte i 2022.
Alf Ragnar Olsen
Det begynte i det små. Et glass i sosiale sammenhenger etter lange dager med møter, reiser og mye ansvar.
Svein Ivar Skodjevåg
Frigjørende å stå fram
Etter gjennomført behandling i hjemtraktene, gleder han seg til å vende tilbake til jobben i Nav. Han håper at han ved å ha stått fram, kan hjelpe andre som sliter med det samme. Det startet med et innlegg på Facebook, som ble fulgt av intervju i lokalavisen og deltakelse i en podkast.
– Det var litt overveldende. Så mange som kjente seg igjen, eller som hadde egne erfaringer. Det var skummelt, men også frigjørende å stå fram, sier han.
Skodjevåg håper historien hans kan bidra til mer åpenhet om rusproblemer, kanskje særlig i fagbevegelsen.
– Vi er flinke til å snakke om rettigheter og arbeidsvilkår, og vi tar vare på medlemmer som står i vanskelige situasjoner. Men vi må bli bedre til å snakke om hvordan vi selv og våre tillitsvalgte faktisk har det.
Dyrekjøpt erfaring
Det er store årlige samfunnskostnader knyttet til for stort konsum av alkohol. En rapport utført på vegne av Blå Kors, Actis og Av-og-til i 2022, viser at alkoholkonsumet koster det norske samfunnet mellom 80 og 100 milliarder kroner i året.
Akan-leder Siri Gåsemyr Staalesen påpeker at rundt 10 til 13 milliarder av dette er utgifter direkte knyttet til sykefravær og redusert produktivitet på jobb.
Ifølge henne handler det også om jobbnærvær. Det kan være mennesker som møter på jobb i bakrus, eller som jobber hjemmefra uten at det er avtalt med nærmeste leder. Dette kan påvirke både kvaliteten på arbeidet og sikkerheten. I enkelte bransjer kan konsekvensene bli alvorlige.
– Tenk hva vi kunne spart om vi klarte å forebygge mer, utbryter Staalesen.
– Det å forebygge rus- og avhengighetsproblemer er en del av totalberedskapen også, legger hun til.
Råd om du er bekymret for en kollega
Vær en medspiller og bidra til at bekymringen tas tak i.
Tilby deg å støtte din kollega i møte med arbeidsgiver.
I en vanskelig situasjon, vær tydelig på at et tilbud om en individuell Akan-avtale er en mulighet for hjelp.
Bidra til å framsnakke Akan-modellen i din virksomhet. Det er en solidarisk modell som har som målsetning å hindre frafall og utstøting fra arbeidslivet.
Har du spørsmål, ring Akan kompetansesenters veiledningstelefon 22 40 28 00. Dette er gratis, du kan være anonym, og Akan har taushetsplikt.
Åpen kultur og tydelige rammer
Forebygging av rus i arbeidslivet er noe Akan har jobbet med siden 1960-tallet. Men det det hender fortsatt at Staalesen blir presentert for fordommer om organisasjonen, både i og utenfor arbeidslivet.
– Vi er ikke en avholdsorganisasjon, og vi er ikke noe alkohol- eller moralpoliti. Folk må gjerne kose seg med et glass vin eller annen alkoholdig drikke. Vårt ansvar starter når det påvirker jobben deres, presiserer hun.
Nøkkelen ligger i en åpen kultur og tydelige rammer, mener Staalesen.
– Alle arbeidsplasser bør ha en policy rundt alkohol og snakke om hva som er greit eller ikke. Alle skal vite at de kan få hjelp dersom de sliter, enten det er med rus eller andre utfordringer som for eksempel spillavhengighet.
Men skal hjelpen komme til rett person, må noen følge med på dem rundt seg, og de må våge å ta det opp med den som ser ut til å slite. Det krever litt mot.
– Det er lett å føle seg usikker på egne vurderinger. Man kan også tenke at man invaderer en annens privatliv, og man kan frykte å ødelegge relasjonen. Men dette handler om å være tydelig som leder og beskrive det man ser, utrykke bekymring og invitere til dialog, sier hun.
Den første samtalen skal ikke handle om å bevise noe.
– Vær konkret på det du observerer, og vis omsorg.
Dessuten mener hun det er viktig å avtale en ny samtale raskt. Det er ofte når de har fått tenkt seg om at det løsner og folk tør å åpne seg,
Endring i drikkekulturen
Akan kan glede seg over at det har skjedd en stor endring i arbeidslivet når det gjelder drikkekultur. Blant annet er det få bedrifter som fortsatt har vinlotteri. Og etter #Metoo har mange bedrifter og organisasjoner innført ordninger med et begrenset antall bonger til alkohol eller andre drikker på sosiale treff.
– Jeg er glad for at flere legger til rette for alkoholfrie alternativer og setter tydeligere rammer. Det gjør arbeidsmiljøet tryggere for flere, sier Staalesen.
Særlig har Akan sett at yngre arbeidstakere og lærlinger blir overrasket over drikkekulturen til de eldre.
– Det kanskje et lite sjokk når de raskt møter fredagspils, sommeravslutning og julebord med en helt annen alkoholkultur enn den de kanskje kjenner fra eget liv.
Staalesen legger seg ikke bort i hvilke kulturer bedrifter har på dette feltet, men ønsker at de har et bevisst forhold til å løse utfordringer i felleskap.
– Da Akan ble startet i 1963, så var det et ønske fra partene om at dette er noe arbeidsplassene skal ta på alvor og løse sammen, fremfor å feie problemene under teppet, forteller hun.
Det var for å gi folk mulighet til å stå i jobben. De siste årene har også spillproblematikk fått stadig mer plass i Akans portefølje.
– Det handler om å gi folk en ny sjanse, minner hun om.
Mer enn bare alkohol
For Svein Ivar Skodjevåg sin del, handlet det ikke bare om alkohol.
– Jeg begynte også å trøstespise. Det var lett å ta en pølse, en kebab på veien eller å spise potetgull sammen med pilsen. Dette ble min måte å håndtere følelsene på.
De vonde tankene kom imidlertid tilbake. Også om å ta sitt eget liv. De dukket gjerne opp i helgene, når han ikke hadde det så travelt med jobb.
Han trekker fram Akan som avgjørende for ham.
– Det handlet om å bli sett før det går for langt. Å bli møtt uten fordømmelse, men med tydelighet, både av Akan og min egen leder. Vi ble enige om et opplegg med noen timer hver uke gjennom Kirkens Bymisjon, forteller han.
I tiden han slet, la han på seg mellom 25 og 30 kilo. Noe av behandlingen som fulgte, handlet om kosthold og trening. Som tillitsvalgt hadde det vært mye stillesitting og tid brukt på hotellrom.
– I ettertid har jeg forstått at det å være i aktivitet gir meg mestring og hjelper meg å bli kvitt de tunge tankene, sier han.
